La oss aldri glemme [Abstract]

I dag er det et helt år siden tragedien. Det føles ikke ut som om det har gått et år siden du ble revet bort fra oss, Dupe. Jeg kan fremdeles se for meg smilet ditt når jeg lukker øynene, og jeg tenker tilbake på alle minnene jeg har med deg. Du var et spesielt menneske - bare ved å være deg selv gjorde du verden til et bedre sted. Jeg fikk aldri fortalt deg hvordan du gjorde inntrykk på meg eller hvor mye du har betydd for meg opp gjennom årene. Det har ikke gått en dag uten at jeg har angret på de ordene jeg aldri sa. Samtidig har det gitt meg en vekker – vi må si de ordene vi ønsker å si før det er for sent og si dem ofte. En gang er ikke ofte nok. Feilen jeg gjorde er noe jeg må leve med for resten av livet, men jeg håper hvor enn du er at du ser ned på meg og kan lese ordene jeg skriver til deg.

Jeg tror du er et bedre sted, der du ikke kan føle smerte eller sorg mer. Av hele mitt hjerte skulle jeg ønske at du var her, så jeg kunne si de tingene jeg ønsket å si deg, men det er for sent. På en eller annen måte må jeg kunne klare å leve videre i vissheten om det jeg aldri gjorde. Du skal vite at du har betydd veldig mye for meg. Vi snakket ikke alltid like mye sammen, men bare ved å være i ditt nærvær forandret du en bit av meg med ditt fantastiske vesen. Du har forandret en bit av meg for alltid. Det skal du vite.

Du skulle sett alle menneskene som har skrevet på Facebook-profilen din, og alle som husker deg. Det er så mange mennesker som har opplevd å kjenne deg, og jeg vet at de som meg, savner deg helt forferdelig. Jeg kjenner ikke noe annet menneske som har påvirket meg på samme måte som du gjorde. Selv om du ikke er blant oss lenger, føler jeg nærværet ditt i kirken og minnene om deg strømmer på. Det er gode minner, alle sammen. Jeg har ikke en eneste gang i de seks årene jeg har kjent deg opplevd at du har fornærmet noen, vært sur eller sint. Du var alltid en solstråle.

Jeg må innrømme at det er forferdelig vanskelig å skrive denne teksten, fordi jeg egentlig ikke vet hva jeg skal si og fordi jeg er nokså tom for ord. Det er veldig vanskelig å forstå at det i morgen har gått et år siden den svarte fredagen. Hvis jeg skulle forklare hvordan jeg føler det akkurat nå, ville det blitt slik:

Tomhet.

Kjære Dupe!

Du har vært borte altfor lenge nå. Denne følelsen er nokså ambivalent, fordi du er her og er borte på samme tid. Det har vært et tungt år uten deg, og det har vært et tomrom på korøvelsen som aldri kan fylles. Du er elsket og savnet av alle. Vi har ofte snakket om deg på korøvelsene og minnene om deg. For de er mange. Veldig mange. Du er et menneske jeg aldri vil glemme, og noe jeg har sagt mange ganger det siste året, er at du var det mest fantastiske mennesket jeg har kjent. Du er en person som har gjort et større inntrykk på meg enn noen andre. Det er ikke ofte man opplever å kjenne et så fantastisk menneske som deg. Du var helt spesiell, og du var deg selv fullt ut. Det er noe jeg respekterer og ser opp til mer enn noe annet i et menneske.

Jeg husker fremdeles turen til Praha i juni i fjor som om det skulle ha vært i går. Det var ditt for slag at vi skulle gå ut i Prahas gater og synge for å promotere konserten vår. Så gjorde vi det. Jeg husker også da vi kjøpte nye sko på et av kjøpesentrene i byen, og aller mest husker jeg smilet ditt. Du hadde før vi skulle på tur funnet de beste stedene å shoppe. Derfor visste du nøyaktig hvor vi skulle. Skoene jeg kjøpte sammen med deg i skobutikken i Praha i fjor har jeg fortsatt. Jeg bruker dem innimellom når jeg ønsker å minnes deg, for da kommer minnene strømmende tilbake. Det er som om jeg fremdeles kan høre latteren din, og det er disse tingene jeg prøver å huske.

Tragedien som rammet deg fredagen for et år siden er meningsløs og tragisk. Jeg kan fremdeles ikke skjønne hvordan én mann kunne vise så mye hat. Det er helt uforståelig.

Likevel håper jeg at du så kjærligheten og samholdet det norske folk viste etter tragedien – hvor mange roser som ble lagt ned, lys som ble tent og kort som ble skrevet. Plassen foran domkirken i Oslo ble etter hvert til et stort og vakkert rosehav. Mandag 25. juli samlet over 30 000 seg og gikk i fakkeltog fra Globusgården til Bragernes torg i Drammen. På samme tid hadde over 200 000 mennesker samlet seg på Rådhusplassen i Oslo med roser i hendene.

Mandag den 25. juli samlet vi oss på Bragernes torg i Drammen, og grunnen til at jeg ønsker å fortelle deg dette er at det aldri har vært så mange mennesker samtidig på torget noen gang. Det gjorde meg så utrolig stolt, fordi det viste hvor sterke vi var etter tragedien som rammet oss og hvordan vi viste kjærlighet i stedet for hat. Jeg husker at jeg den kvelden snudde meg og så utover folkehavet som strakk seg helt fra torget og langt over på Strømsø torg. Det var mennesker med fakler og roser i hendene, så langt øyet kunne se.

Jeg håper du så alle blomstene og lysene som spredte seg ut på torgscenen og fremfor den. Hvordan roser var lagt ned for deg og de 76 andre som ble drept i Regjeringskvartalet og på Utøya. Flammene i faklene brant for håp, kjærlighet og samhold. Mennesker rundt meg holdt rundt hverandre, og de tørket tårer. Dette var sterke øyeblikk jeg kommer til å huske for alltid.

Dupe, du vil aldri bli glemt og jeg håper du har det bra der du er nå. Du vil for alltid være elsket og savnet. Tragedien som rammet deg og det norske folk vil være en stor del av oss i årene som kommer. Det viktigste av alt vil være å fortelle barna våre og barnebarna våre om hvordan vi reagerte på hat med kjærlighet og samhold.


La oss aldri glemme.

22. juli - Minneord   Buskerud

 

    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.