22. juli [Katniss]

22. juli betydde noe for alle, enten vi ble berørt eller ikke berørt. Det betydde en hendelse i hjemlandet deres eller kanskje i nabolandet. Det betydde at mange mennesker tapte noe og at vi kommer til å huske det for evig og alltid. Noen vil sikkert mene det får altfor mye oppmerksom het, andre mener det får for lite. Det vil aldri bli likt for alle, ingen er like. Jeg tror det er nettopp det denne perioden har lært oss i Norge. At ingen er like, men at vi ikke er så forskjellige likevel, hvis vi står sammen og holder hender og synger og trosser all ondskap som ett folk, ikke mange selvstendige personer. 


Mange av de pårørende fikk problemer, mentale problemer. Jeg føler at mentale problemer er verre å takle enn fysiske. De fysiske kan man behandle, man kan ta smertestillende, man kan opereres. Tanker er det verre med. man kan ikke operere de bort, man kan ikke får smertestillende (man kan, men det hjelper ikke alltid). Det krever år med terapi. De barna, ungdommene og foreldrene som ble rammet vil aldri bli de samme. Familien deres og vennene deres vil alltid måtte støtte dem, alltid måtte se dem gråte. Det må være hardt. Å trøste vennene sine i timevis med vissheten om at den personen som sitter foran eller ved siden av deg har sett venner og andre mennesker bli drept, rett foran øynene deres. 

Det må være hardere å være en slik person selv. å gjenoppleve disse hendelsene i hodet, å se alt klart for seg. Å se sin familie, sine beste venner eller sine foreldre bli drept. Å kjenne hatet vokse som en stor kule i magen. Å tenke at det snart har gått ett år siden dette skjedde. Det virker som en hel liten evighet. En hel liten, normal evighet, som likevel har vært så spesiell. 

Jeg synes 22. juli var grusom, og det fortjener en markering for å minne oss på å stå sammen. Er det noe jeg har lært så er det at mennesker kan gjøre utrolige ting, både ondsinnede og fine. Det er de fine øyeblikkene vi må ta vare på. Det er de fine tingene ett menneske gjør for ett annet vi må huske og se opp til. Så lenge vi står sammen skal ingenting knekke oss. Vi må hjelpe hverandre gjennom denne minnemarkeringen, vi må gråte sammen, snakke sammen, løfte lys og fakler og roser. Fordi vi må beskytte landet vårt og fellesskapet som er her. 

22. juli - Minneord   Buskerud

 

    Gi tilbakemelding:

  Du må lese reglene hvis du er ny på Skrivebua.
Kommentarer som kan virke sårende vil bli slettet.
Det samme gjelder førstekommentarer på egen tekst
som ikke er helt nødvendig.

Husk at vi er her for å bli oppmuntret til å skrive.
Du må være registrert bruker og innlogget for å gi tilbakemelding.