Sildrende brusende farris. Bittre rennende tårer av farris i håret på min elskede engel. Jeg lar den siste glitrende dråpen dryppe forsiktig ned fra flasketuten, før jeg spriker med fingrene og buster til håret hans. Rufsete farrisbrusende hår, store brune dådyrøyne. Ikke rart jeg falt pladask.. Natten sniker seg rundt hushjørnene og gnir seg rundt leggene våre som en liten kattepus i mørket. Den passer på at alle vinduer er lukket og alle dører stengt. Den vokter over en stor hemmelighet. Som ingen kjenner til. Stjernene blinker strødd utover den svarte nattehimmelen. De ligner lysene fra en stor drabantby nattetiders.

Jeg kan se snøen drysse ned i lyset fra gatelyktene. De står der som fakler på veggen i en mørk drageborg. Med elva rolig rennende bak dem. Elva er en vollgrav. Under gatelyktene er det store rundinger av orange lys. Men utenfor disse rundingene er det bare enda mørkere. Enda svartere. Der kan hva som helst og hvem som helst gjemme seg. En av gatelyktene blinker. En katt skvetter ned fra
en søppeldunk så lokket skramler og detter ned på fortauet.

Andreas-engelen legger handa si rundt livet mitt. Holder godt fast i meg. Som om jeg er en dyrebar skatt, en verdifull diamant. En bitteliten diamant som lett kan glippe mellom fingrene hans. Og falle med et plopp ned i elva. Han passer på meg så jeg ikke skal bli liggende som en gjemt skatt nede på elvebunnen. Så jeg ikke skal blinke bare noen ganger når solen når ned til meg. Og kanskje bli funnet av en annen engel om hundre år eller mer. Like skjør og verdifull som den gangen. Nei. Andreas vil beholde meg her og nå. Han vil passe godt på den lille edelstenen sin.

Dette var løgn. Dette var innbilning. Ønsketenkning. Jeg har ingen Andreas-engel. Ingen som synes jeg er mer verdifull enn en diamant. Ingen å elske og ingen som elsker meg. Jeg har bare katten som er forsvunnet og natten som lusker. Og meg selv. Jeg er stygg og blek. Håret mitt er svart og bustete. Jeg er tynt kledt, og vinden buster bare til håret mitt enda mer. Øynene mine er røde og jeg hakker tenner. Ikke akkurat en diamant..

Jeg dumper trett ned på en grønn benk. Det ligger et tynnt lag med knirkende snø på den. Gatelykten blinker over meg. På den andre siden av gaten ligger et bakeri. Lysene er slukket og i glassvinduet på døren henger det et skilt på skakke. Det står ?S ENG ? med store bokstaver. Å som jeg ønsker meg en seng akkurat nå. Med en pute og dyne av myke skyer. Bomullsskyer som legger seg godt rundt meg. Pakker meg inn i søte drømmer. Om farris og engler og diamanter.

Egentlig skulle det naturligvis stått ?STENGT? på skiltet, men to bokstaver er flasset av. I andre etasje på huset bor bakeren og bakerkona. De har ingen barn selv, men de har en liten niese som kommer på besøk noen ganger. De klarer seg godt selv også. Fordi de elsker hverandre og utfyller hverandre på alle vis. Når bakeren baker nydelige brød, er kona en ypperlig selger. Når hun lager de deiligste middagsretter, er han den første og beste til å rose dem. Når hun er kort og feier gulvet selv under ovnen, er han lang og tørker støv på de øverste skapene. Hvis han er spaghetti er hun tomatsausen.

Kirketårnet stikker som en nål opp over hustakene. Urskiven viser at klokken er seks minutter på ett. Inne hos bakeren har de nettopp sett en film på TV. For bare et øyeblikk siden, slo bakeren av TV-en og kona blåste ut talglysene. Skålen med potetgull lot de stå igjen på stuebordet, og nå ligger de i sengen og elsker. Jeg har ingen å elske. Jeg sitter alene på en benk i byen midt på natten. Og drømmer om en ungdom med dådyrøyne.

På den andre siden av byen står en liten rødmalt bygård. Malingen har delvis flasset av, og gården skulle blitt skrapet og malt på nytt for lenge siden. Men det blir nok ikke gjort neste sommer heller.

I første etasje bor en innvandrerfamilie. Jeg vet ikke så mye om dem, men jeg tror de har det bra. For barna har ingen blåmerker på armene og håret deres er sikkert ryddig og velstelt under de fargerike sjalene når de går til skolen. De dagene jeg skulker kan jeg se moren deres som går til butikken med den lille babyen i barnevognen. Hun har ikke røde øyne. Og hun ser ikke trist ut. I firetiden kommer faren hjem med et smil om munnen. Han jobber i en butikk som selger fiken, dadler, avokado, mango og asparges, kaffe og te, krydder, oljer og røde sauser med chillipepper i. Like etterpå kan de kjenne en himmelsk matlukt gjennom gulvet i etasjen over.

I etasjen over setter faren sjanglende en grønn flaske på kjøkkenbordet. Den bekker og en veske med ukjent innhold renner utover. ?Jævla innvandrere! Det lukter jo faen meg neger helt opp hit!? Han tramper i gulvet. De tre barna ønsker at de hadde vært nedenunder og spist middag sammen med de ?jævla innvandrerne?.

Den yngste er bare fire år. Hun løper skremt inn på rommet sitt og setter på en gammel kassett med ?Knutsen & Ludvigsen?. Hun skrur opp volumknappen så mye som det går an og legger seg under dyna. Hun presser puta over hodet og prøver å overdøve lydene fra menneskene i rommet bak døra. At faren banner og drikker og slår. Og drikker mer. Og slår mer. Og at moren gråter hjelpeløst og prøver å skjerme seg med hendene som allerede er fulle av blåmerker.

Veslejenta under dyna vil ikke vite at storebroren på åtte år står stiv og stum som en tinnsoldat og stirrer på foreldrene. Eller at storesøsteren på 15 år skriker at hun går sin vei. Hun vil ikke høre svaret hun har hørt så mange ganger før. ?Da kommer du faen meg ikke hjem igjen midt på natta som en druknet katt og vil inn!? Storesøsteren ser trassig på faren og sier ?Tror du at jeg har lyst til det kanskje??? Hun løper ut, slamrer med døren og prøver å holde inne de salte
farristårene som presser seg ut under øyelokkene hennes når hun styrter ned trappa.

Som så mange ganger før, går hun med røde øyne og hengende hode rundt i bygatene. På kryss og tvers, så langt unna den røde bygården som mulig. Til hun engang midt på natta ender opp ved elva på en liten grønn benk under en blinkende gatelykt. Og drømmer om en gutt med dådyrøyne.

I sjutida på morgenen åpner bakerkona gjespende døra, snur skiltet så det viser ?ÅPENT? i vinduet, og ser forbauset at det har kommet snø. Hun smiler mot den hvite himmelen og koster blidt vekk det hvite teppet av snø fra trappa. Avisbudet sparker muntert nedover gata på sparken sin og slenger et eksemplar av avisa på dørmatta. ?God morgen, fru Pettersen!? sier han smilende og suser videre. I snøen etterlater meiene seg et brunt spor av rust. Det er første dag han bruker sparken i år.

Lenger nede i elva, ligger en blek femtenåring med svart bustete hår, røde øyne og blåmerker på armene. For det var ingen engel til å holde henne fast. Til å passe på henne. Hun hakker ikke tenner mer. Kanskje vil noen finne den lille edelstenen allerede denne vinteren. Kanskje vil bakeren eller kona, eller postbudet eller den tykke damen som går tur med hunden sin, finne den lille edelstenen. Den som er så vakker og skjør. Og som blinker sammen med stjernene om natten.
Nå kan hun for alltid drømme om bomullsskyer, diamanter, brune dådyrøyne og brusende farris.

Nalawa 20 år  Nord-Trøndelag