En lav summelyd bekreftet at det ringte.
”Vet du hvem jeg hadde ringt hvis jeg hadde fått èn sjanse til å ringe noen før jeg døde?” Underlig nok følte jeg en indre ro da jeg utalte de ordene, som om de var små silkestykker som danset over tungen min. ”Meg?” Den myke stemmen på den andre siden av telefonen virket så lattermild, nesten som om den trodde jeg ringte på tull. ”Ja, deg. Du er den eneste jeg ville ha sagt farvel til.” Fremdeles en indre ro. ”Hvorfor sier du dette?” Stemmen virket usikker nå. ”Fordi jeg har fått den ene sjansen. Jeg kommer til å dø innen de neste fem minuttene.” Stillhet. Stemmen på den andre siden ble helt stille. Ikke et eneste ord, ikke en gang et langtrukket pust ble hørt. ”Du har vært alt jeg har hatt de siste årene. Den eneste jeg har kunnet stole mer enn litt på.” Pistolmunningen mot bakhodet mitt føltes kaldt og fremmed ut. Men likevel så følte jeg en ro. ”Vær så snill og si at dette bare er en spøk.” Stemmen på den andre siden var svak. Jeg ville ikke sagt at den noen sinne ble skjelven, men svak var den blitt. ”Jeg kan si det, men det er ikke en sannhet i det jeg hadde sagt da.” Selv om jeg fremdeles følte en indre ro, sterkere enn noe annet jeg noensinne hadde følt, så begynte jeg å tvile. Tanken på at jeg aldri mer ville få se de brungyllne lokkene til personen på den andre siden av linjen var utrolig. Tanken gjorde meg en smule deprimert, men jeg var fremdeles rolig. Mannen bak meg presset pistolen hardere mot bakhodet mitt.
   I tre minutter snakket vi. Det var de lengste minuttene i mitt liv. Kanskje fordi de var de siste minuttene i mitt liv eller kanskje fordi vi klarte å snakke om så mye på så kort tid. Jeg ville savne den stemmen. Jeg ville savne hvordan vi kunne gå fra det ene emnet til det andre på rekord kort tid.  ”Jeg må nok legge på nå. Det er ikke lenge igjen.” Et mykt smil hadde lagt seg over leppene mine. I alle de årene jeg hadde kjent den andre personen, så hadde jeg forelsket meg. Jeg elsket personen. ”Ikke legg på. La meg høre.” Disse seks ordene overrasket meg, men ikke nok til å dra meg helt ut av roen min. ”Greit.”

Helt frem til jeg hørte mannen si at tiden var inne, var vi stille. Ingen av oss sa et eneste ord til den andre. Det gjorde meg ingenting. Jeg hadde alltid likt å dele stillheten med stemmen på den andre siden. Mannen bak meg tok sakte tak i telefonen og satte den på høyttaler. Det var da det gikk opp for meg at jeg aldri hadde latt den andre personen få vite hvor mye jeg brydde meg. Jeg hadde tidligere sagt at personen hadde vært den eneste jeg hadde hatt i de siste årene, men aldri hadde jeg sagt de tre store ordene. Det fikk heller bli i et annet liv.
   De neste sekundene føltes som evigheter. Skrittene som tilhørte drapsmannen min var tunge der han gikk frem til kameraet som stod foran meg. Jeg hadde ikke fått vite hvorfor jeg skulle dø eller hvem som ønsket meg drept. Men nå som jeg satt her, sekunder vekke fra døden, så brydde jeg meg ikke. Hva hadde det å si til og fra uansett? De mørke øynene mine gled over telefonen som lå på bordet. Personen på den andre siden fulgte fremdeles med på det som var å høre. ”Er du der?” Jeg smilte lett. ”Ja, jeg er ikke tatt av dage helt enda.” En tørr latter ble hørt ifra den andre siden før den døde sakte ut. Blikket mitt gled over på mannen foran meg. Han hadde ikke brydd seg med å dekke seg til, jeg skulle jo dø uansett. Morderen min var ikke så høy og han lignet mer på ”mannen nedi gaten” enn en morder. Han hadde lyseblondt hår og relativt pene ansiktstrekk, øynene kunne ha tilhørt en advokat. Kalde og dømmende. Jeg hadde blitt bedt om å kalle han ”Peter”, noe jeg var sikker på at var et dekknavn. ”Peter” snudde seg mot meg, blikket fremdeles kaldt og dømmende. ”Vil du vite hvorfor du skal dø?” Stemmen var monoton. En kjedelig type som hadde fått en utfordrende jobb. ”Nei.” Svaret mitt så ut til å overraske både han og personen på den andre siden av telefonen. Innerst inne så ville jeg egentlig vite hvorfor jeg måtte dø. Men det tjente meg jo faktisk ingenting. Dø ville jeg uansett om jeg visste grunnen eller ikke.

Så ble tiden stående stille igjen. ”Peter” skrudde på videokameraet og gikk tilbake til å stå bak meg. Det hele føltes ut som en dårlig
grøsserfilm. Klokkeviserne ålte seg av gårde, sekund for sekund. Sakte lukket jeg øynene igjen, et lite smil prydet fremdeles leppene mine,
og bare ventet. Etter klokketikkene å dømme så var det bare 30 sekunder igjen. 28, 27, 26, 25… Jeg åpent sakte øynene igjen og så rett inn i kameraet foran meg. 15, 14, 13… Jeg hørte lave mumlinger ifra telefonen. Hva som ble sagt klarte jeg ikke å høre. Det eneste jeg klarte helt tydelig å høre var tikket ifra klokken. 10, 9, 8 … Smilet mitt ble kjærligt da tankene ble fylt av bilder. Det var for det meste bilder ifra tiden jeg hadde hatt sammen med den andre personen. 6, 5… ”Farvel.” Stemmen min var lav, men høy nok til å høre for den som farvelet var ment for. Kroppen min føltes plutselig tung. Som om jeg ikke hadde sovet på lenge.
   Det siste jeg husker klart å ha hørt før alt ble svart, var den yndige stemmen til min elskede som jeg aldri mer ville få se. Den sa så
klart, så alvorlig men aldri trist eller sørgende; ”Jeg vil hevne deg.” Etter det, så ble alt mørkt. Ingen smerte, ingen følelser. Jeg må si
jeg ble skuffet da jeg ikke så den forventede tunnelen med lyset i enden eller en Engel som ventet på meg. Men det var vel for mye å forvente.
Jeg hadde aldri vært Guds beste barn.

 *          *          *

Enorme smerter og et uhyre skarpt lys.
Det var det første jeg merket da jeg åpnet øynene mine. Ikke husket jeg når jeg hadde lukket dem, og jo mer jeg tenkte på det; hvorfor kunne jeg se? Så ble jeg mer observant over smertene som for gjennom kroppen min. Bare det å tenke på hvor vondt det gjorde, gjorde vondt. Jeg prøvde så godt jeg kunne og snu på hodet, et lite lurt trekk viste det seg å være. En stor trang til å skrike blandet seg med smerten jeg følte, men ikke et eneste ord ble hørt. Hadde jeg mistet talens bruk? Sakte lukket jeg øynene igjen. Prøvde å fokusere på å stenge smertene ute. Usedvanlig vanskelig viste det seg for å være.
   Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå der, jeg klarte ikke konsentrere meg om noe annet enn den forferdelige smerten som for gjennom meg, selv om jeg prøvde. Det var så mye jeg ville stille spørsmål ved, men det måtte vente. Smertene var ikke ferdig helt enda.

Det måtte hvertfall ha gått flere timer før smertene endelig gav seg.
Skjelven klarte jeg å komme meg opp på beina. Det var ingenting rundt meg som jeg kunne støtte meg til, men jeg klarte nå på et vis å holde
meg oppe. Rundt meg var det nesten helt mørkt. Alt tydet på at hvor enn jeg måtte være så var det natt her. Sakte begynte jeg å gå fremover i
håp om å finne noe som kunne hjelpe meg å forstå hva som skjedde her. Var det ikke meningen at jeg skulle være død?
   Jo lengre jeg gikk, jo lysere så det ut til å bli. Kanskje dette var den tunnelen jeg hadde forventet å se før jeg døde. Tanken fikk meg til å le. Det var en bitter og tom latter. Plutselig fikk jeg øye på trær og jeg begynte å småløpe bort mot dem. Jo nærmere jeg kom, jo mer detaljer kunne jeg se. Det var mange trær, nakne, som om det var vinter her. Jeg kunne også se en steinmur, den var ikke høyere enn at den rakk meg til skuldrene. Det var også en jernport der. Både muren og porten hadde spindelvev på seg. Det var til og med spindelvev mellom porten, som
stod åpen. ”Det kan ikke ha vært mange som har brukt denne her.” Mumlet jeg for meg selv før jeg sakte gikk inn porten. Det var ikke før jeg var
kommet innenfor porten at jeg merket hvor kaldt det faktisk var her. ”Jammen på tide du våkna. Trodde nesten du var blitt henta av Døden igjen, jeg.” Jeg skvatt til og snudde meg fort mot lydene. Ingen der. Forvirret så jeg meg rundt og holdt på å gå i bakken da jeg fikk øye på kilden til min forvirring. Der, borte ved noen av de største trærne, stod en høy mannsskikkelse og så på meg. Han bar bukkehorn og hadde lysende grønne øyne. Jeg fikk ikke frem et eneste ord. ”Slapp nå av, jeg skal ikke gjøre deg noe.” Han gikk sakte mot meg. Hadde jeg ikke visst at jeg alt måtte være død, så hadde jeg nok død på stedet
   ”Du var jammen meg vekke en hel uke. Er sjeldent at vi får slike ned her.” Jeg blinket noe uforstående og så opp på skikkelsen ved siden av meg. En hel uke? Ned her? Fremdeles en del forskrekket klarte jeg å få frem noen ord: ”Unnskyld, men hva mener du? Hvem er du? Hva gjør jeg her? Er jeg ikke død?” En hul latter unnslapp skikkelsen ved meg som fikk meg til å grøsse. ”Herren sa du var en med mange spørsmål, men jammen hadde jeg ikke trodd at du var så ille.” Dette besvarte aldeles ikke spørsmålene mine. Fornærmet stoppet jeg opp og så opp mot den
monsterlignende skapningen. ”Beklager jeg ikke fyller dine forhåpninger, men jeg krever å få noen svar før jeg går et skritt til med deg. ”Dette så ut til å sette skapningen ut av fatning. ”Og hva i himmelens navn og rike er du?” ”Shh! Ikke slike ord!” Utbrøt tingen foran meg. Hva mente han med det? Og ikke minst, hvor førte han meg?

Caladrael 18 år  Hordaland